Løp: Salomon Xreid Hardangervidda 3.-4.juli 2015

Distanse: 128 km
Skrevet av: Hans-Petter Mietle


helberghyttaHvorfor Racereport ? Egentlig har ikke jeg noe stort behov for oppmerksomhet omkring slike konkurranser. Jeg gjør disse konkurransene i grunnen bare for meg selv (litt egoistisk kanskje) fordi at de gir meg mestringsfølelse, utfordringer, spenning og ikke minst naturopplevelser. Når jeg skriver denne RR’en er det mest for at jeg selv skal lære litt om hva jeg gjorde riktig og galt, og kanskje inspirere andre til å gjøre noe som er litt «utenfor boksen».

Foto: Håkon Jørgensen

Om løpet:

Løpet startet i 2015 på Ustaoset, deretter går det over Hardangervidda innom diverse checkpoints, før det hele avsluttes på Gaustadtoppen. Total distanse er på 128 km i natur som på ingen måte er helt flat.

kart

Forberedelser:

Joda det er litt forberedelser foran et slikt løp. Det er ikke bare å stille til start med en liten sekk og et par joggesko og sette i gang med kryssing av Hardangervidda. Vær- og føreforholdene kan endre seg fort og mye og da må man være forberedt. Litt trening må også til, men jeg tror det er godt mulig å gjennomføre løpet uten å ha tilbakelagt all verdens distanse. Utstyrslisten er lang og inneholder utstyr som nødteppe, ulltøy, lue, hansker, vann- og vindtett jakke og bukse, GPS, gravlykt, matpakke, drikke ++++

Treningsforberedelsen varierer jo mye. Som 39 åring har jeg innsett at jeg neppe blir verdensmester, så da må ambisjonene reduseres og treningen må være lystbetont. Ikke har jeg tenkt til å bli invalid av løping heller, så da tror jeg trikset er å være allsidig. Klart jeg har løpt mye og langt, men mye av treningstiden er tilbrakt på rulleski, sykkel, i bassenget eller med styrketrening/bevegelighet. Løpetreningen er en blanding av rolige langturer, intervalltreninger og vanlig tradisjonell lapskaustrening. Intervalltreningene til løpegruppa har jeg dessverre ikke fått deltatt noe særlig på siden jeg stort sett har vært opptatt med barns aktiviteter på den tiden, men kanskje det blir lettere å delta på disse fremover.

De siste dagene før en konkurranse går jeg litt inn i min egen boble. Det er sikkert grunnen til at jeg ikke kan være med på så mange løp, for i løpet av de siste dagene går veldig mye av fokuset på å sjekke alt utstyr, værmeldinger og mentale forberedelser. Klær blir funnet frem og pakket bort avhengig av værmeldingen. Utstyr og reserveutstyr blir pakket, repakket og pakket bort. Masse unødvendig arbeid sikkert, men det er liksom blitt en del av forberedelsene. I år har det vært mye snø på vidda og den sene våren har gjort at snømengden i fjellet har holdt svært godt. Varmen satte inn i siste sekund, men snøsmeltingen måtte naturligvis overvåkes nøye, flere ganger hver dag, på senorge.no, yr.no og storm.no.

Torsdag reiste Laila og jeg til Ustaoset for å hente startnummer og droppbags. Som vanlig en litt spent atmosfære ved starten. Siden mesteparten av deltakerne hentet startnummer på Gaustadblikk var nok stemningen der langt mer spent, så jeg er glad jeg fikk litt avstand. Fredag morgen begynte med en dusj, egg/bacon og siste forberedelser. Laila skulle kjøre meg til start og skulle deretter være support underveis. Stemningen i startområdet var nervøs, men etter hvert som flere deltakere strømmet på dukket det også opp mange gamle kjente. Ultraløpermiljøet er ikke så veldig stort og stort sett blir det til at man løper sammen med de som har samme fart.

Det var som vanlig mange nervøse blærer, trippende deltakere og hoderistende pårørende, men været var bra og med Hallingskarvet i bakgrunnen lå det an til å bli en flott tur.


Gjennomføring:

Starten på løpet var brå og brutal. Starten gikk rett inn på en sti og rett inn i en bratt bakke på 5 km. Slikt blir det langt kø av og de fleste måtte nok gå opp store deler av bakken. Sannsynligvis var det like greit, for man skal nok få brukt opp alle de kreftene man har i løpet av dagen.

start
Foto: arrangøren

Opp bakken fant jeg et fint tempo, som sikkert var for høyt, men jeg prøvde å finne et tempo som er høyt nok til å komme greit fremover uten å bruke for mye krefter. Vi var vel en gruppe fra 2 til 6 mann som løp mer eller mindre sammen de 35 km fra Ustaoset til Rauhelleren. Det var vått i terrenget etter snøsmeltingen og det gikk vel knapt en km før begge beina var helt våte. Tær, føtter og negler slites ekstra under slike forhold og det var et hyppig samtaletema. Ellers går jo praten i alt fra oljeprisutvikling, valutakurser, treningsmengder, gnagsår, mageproblemer og næringsinntak. Allsidig gjeng kan man vel si. Det våteste og mest snørike partiet var vel kanskje nettopp fra Hein og inn til Mårbu.


bekk
Foto: Mats Grimsæth

Etter Rauhelleren var jeg omtrent nr 15 og var i grunnen klar for å løpe litt for meg selv. Ipoden ble funnet frem og det var i grunnen bare å finne en fin rytme. Fokuserte på å finne et passende rolig tempo og innta næring så ofte som mulig. Det betyr vel stort sett å løpe bortover og nedover, mens det blir rask gåing oppover. Det som normalt er bekker var i år elver og mange av disse var mer krevende å passere enn vanlig. Viktig å være litt konsentrert ved passeringene. Det er mange lange myrer fra Rauhelleren-Mårbu-Kalhovd og det er vel kanskje dette terrenget som er det mest typiske for Xreid. Det er ganske tungt å løpe i våt myr og over snøpartiene og kreftene spises opp sakte og sikkert. At det var gjørmete gjorde det spesielt viktig å være konsentrert om løypa slik. Dessverre var det et par svært habile løpere som forsvant ut på grunn av stygge overtråkk.

Jeg har fått mange spørsmål om hva man tenker på i løpet av en slik tur, og svaret på det er jo en hel del. En del er ganske privat så det tror jeg at jeg venter med å dele, men det er klart at turen er lang og mange temaer kan gjennomtenkes ganske nøye. Naturligvis er det også viktig å løfte blikket litt og nyte utsikten og naturen.

På Kalhovd ventet Laila med den første drop-baggen. Overraskelsen var stor når det ventet en hel heia-gjeng på vei ned til check-punktet.

heiagjeng

kalhovd

Jammen hadde alle de «pårørende» dannet et supporterteam som heiet på hverandres deltakere. Det var utrolig godt å få skiftet tøy, fylt opp med mat/drikke, og ikke minst tørre sokker og nye sko. Det var nå tid for solnedgang og den skulle nytes på grusvegen nedover mot Helberghytta. Laila fulgte med ved siden på sykkel og det var flott å kunne prate litt og få flyttet fokus litt. Å løpe inn i solnedgangen på fjellet kan virkelig anbefales!

solnedgangsolnedgang2

Grusveien varte kun i 11 km og deretter gikk vi over på teknisk sti. Jeg måtte si farvel til Laila som skulle sykle tilbake og som deretter skulle kjøre hele veien rundt fjellet før vi igjen skulle møtes på Vemork. Hodelykten kom på, men jeg hadde feilvurdert dette terrenget. Det viste seg raskt at min Hoka Clifton ga alt for dårlig feste og jeg skled et par steder. Dagens største bommert! Mest kritisk ble det ved en elvekryssing hvor jeg skled og måtte ty til et par svømmetak før jeg var oppe på land igjen. Etter svømmeturen måtte alle klærne på for å holde varmen og jeg brukte en del ekstra tid. Partiet til Helberghytta føltes også lengre enn jeg hadde forventet. Det ble derfor en del gåing i mørket innover siden jeg også måtte følge godt med på GPS’en. Et herlig lyspunkt var at gutta på Helberghytta hadde kaffe!! Det var virkelig nattens store opptur! Deretter var det bare å legge i vei. Stien fra Helberghytta møtte toppen på Krossobanen. Jeg mintes smerten ved å løpe nedover fra i fjor og jammen gjentok den seg i år også. De 20 hårnålssvingene er vonde for beina. Vel nede i Rjukan skulle vi følge veien opp til Vemork. Det var ca 5 km med asfalt-veg. Gørr kjedelig, og dessverre med soloppgangen i ryggen. Her ble det nok mer gåing enn det burde vært. Gleden var stor når jeg møtte Laila ved parkeringsplassen og vi gikk sammen opp til checkpunktet ved fabrikken.

vemorkIgjen var det tid for skobytte og påfyll av drikke. Det var herlig å kunne prate med noen, siden jeg hadde løpt alene og ikke sett et menneske siden Helberghytta. Det er jo verdens hyggeligste folk på disse stasjonene og de både heier og hjelper til. Fikk igjen sagt hade til Laila, som skulle møte meg på toppen. Fra Vemork gikk turen opp langs rørgaten opp til toppen på dalen. Bratt nok til at det var helt totalt utelukket å løpe, så da var det bare å finne en fin rytme og gå så fort som mulig. Deretter var det ny grusvei i 5 km før vi skulle følge stien opp de siste kilometrene til Gaustadtoppen. Var ganske tom for krefter, føttene verket, og skoene som jeg hadde var lette, men nesten uten demping, så hvert løpeskritt gjorde vondt. Sjelden har jeg brukt over en time på å tilbakelegge 5 km i et løp. Ved Selstali tok jeg igjen en deltaker som slet med beina. Jammen ga det god motivasjon. 12.plassen var da innenfor rekkevidde, i hvert fall om det ikke kom noen bakfra. Beina fikk ny fart og jeg gikk så fort som mulig innover dalen. Ved tregrensen passerte jeg enda en som hadde hatt et uhell og slått låret sitt grundig. Han gikk for egen maskin og trengte ikke noe hjelp så da fortsatte jeg videre opp uren. Det er skikkelig bratt og stien går i små hårnålssvinger og i mange partier må man ned på alle 4 for å komme fremover. I de bratteste partiene er det også slik at steiner løsner både over og under deg, så det er viktig å være konsentrert. Magen var tom og for første gang kjente jeg godt på sult-følelsen. Med 2 km igjen ble nok ikke det prioritert.

gaustatoppen
Foto: Kyle Meyr

Med 1 km igjen er toppen synlig og Red Bull banneren vises tydelig. Guastadtoppen er en steinrøys og med gjennomslitne ben blir det litt sjangling. Heller ikke dette ble den raskeste kilometertiden. På nesten 1 km avstand kunne jeg høre jubelen for de som kom i mål foran meg. Jeg trodde jo også at målgangen var ved Red Bull-portalen, men den er jo faktisk ikke før på trappen til turisthytten. Snakk om å bli lurt! Men jeg klarte å samle sammen de siste kreftene og stable meg opp til mål. De siste trinnene tok jeg og Laila sammen.

I mål var det helt tomt for krefter og jeg husker så vidt at sekken ble løsnet fra ryggen, og at Laila kledde på meg dunjakke og skibukse. En helt spesiell følelse å være helt tom for krefter. Etter litt suppe, kaffe, vaffel og noen minutter på øyet begynte kreftene å vende tilbake igjen. Da var det kjekt å kunne nyte utsikten, heie på deltakerne som kom inn, og ikke minst snakke litt. Det er spesielt å dele slike opplevelser sammen med andre.

hp
Foto: Anita Øy/Kondis


Etterpå:

Heldigvis går det heis ned fra Gaustadtoppen og det er en helt spesiell atmosfære inne i fjellet. Heismannskapene har sett slitne deltakere før siden de har fraktet utallige Norseman/Xreid deltakere tidligere, men jammen er de opptatt av å få historiene til hver enkelt deltaker.

Vi bodde på Gaustadblikk sammen med de fleste andre deltakerne og det er i grunnen ganske sosialt å bo der. Annenhver person som du møter går «andegangen» og de andre turistene lurer nok på hva slags gjeng dette er. Det er fellesmiddag på lørdag og frokost før det er premieutdeling på søndag kl 10.30. Stort å motta finisher-trøyen, møte de andre deltakerne og ta gruppebildet.


gruppebilde

Utstyr:

Salomon S-Lab XT, Salomon S-lab Sense, Salomon S-lab tights, calfs, handsker, hybrid jacket,
Salomon S-lab adv skin 12, Swix ulltrøye, Suunto Ambit 2, +++
Winforce, Ringer, Snickers, Nutri, Fresubin ++


Takk:

Stor takk til arrangørene. Alt er gjennomtenkt og godt planlagt og funker til minste detalj. Mannskapene på check-pointene er verdens hyggeligste og gjør «hva som helst» for oss deltakere! Virkelig helt topp service.

En stor takk også til Laila og mine barn som lar meg få lov til å drive med slike aktiviteter og bidrar så sterk til gjennomføringen av løpet! Det er veldig stort å kunne dele en slik opplevelse.

 Hans-Petter

Arkiverte nyheter